Min verste fiende

Denne peioden i livet mitt har tvunget meg til å slakke litt på perfeksjonismen sin stramme strikk. Jeg vet ikke helt om jeg vil tenke på det, men jeg må kanskje slakke enda litt til snart – gi fra meg enda mer av kontrollen. Utenkelig, sier du? Glad det ikke er meg, sier du? Kanskje det, men jeg har tenkt å se dette monsteret rett i øynene. Har ikke tenkt til å vise frykt.

Jeg har tenkt til å stå midt oppi det. La det komme – gi meg hva du har! Jeg skal fra èn kamp til en annen, og denne gang er motstanderen min verste fiende. Jeg har samlet opp energi, jeg er klar. Jeg vinker deg frem med begge hendene, kom nærmere. En hånd plassert på hvert kne, lent litt fremover. Øyekontakt. Du er ikke en god nok mor, du fikser ikke familielivet som du burde. Barna dine blir preget på grunn av dine dårlige valg. Du burde visst bedre. Du strekker ikke til, du glipper. Hendene blør, hjertet pumper. Harde slag kjennes glødene på kroppen. Men jeg står ennå, har mer å gå på. Barna dine vil bli utrygge på grunn av deg,  få problemer senere. Andre vil syns synd på dem. På grunn av deg. Du kommer ikke til å finne noen som gjør deg lykkelig. Det svir, det verker. Jeg har lyst til å gi meg, legge meg ned. Men jeg står ennå. Jeg holder armene opp for å beskytte meg for neste slag, men ingenting skjer. Holder pusten, venter.

Motstanderen rygger. Ser ned, hendene i været. Gir seg. Jeg kan legge meg ned, lukke øynene litt. Smile litt.

Til meg selv

Noen reagerer med med å rynke brynene og riste på hodet. Hvordan kan vi gå i fra hverandre, vi som har tre barn og alt? Tenker vi bare på oss selv? Vi tenker på alle, har vurdert opp og ned hundre ganger, prøvd igjen og igjen. Og igjen. Nå har vi satt en strek, for alles del. For å redde det som er igjen, for å kunne fortsette å være en familie. Bare hver for oss.

Det er lett å være bedreviter, vanskeligere å være fordomsfri og empatisk. Det krever mer, så mange velger sikkert det enkleste. Det har jeg sikkert gjort selv også til tider. Onde tunger kan kutte deg stygt, spesielt når man er i en situasjon der man sårt trenger omtanke og støtte. Da gjelder det å være beredt, finne frem førstehjelpsskrinet. Venner og familie som du vet støtter deg uansett hvilke valg du tar, bare fordi du er du. Len deg litt på dem for en stund. Vend fokuset inn. På deg selv, på barna, bare det som angår deg og ditt. Vær akkurat der, bare der.  Ikke stå i skuddlinjen for dem som har lyst til å skyte, det finnes alltid noen som må.

Jeg velger å se på meg selv som en mor som velger familien. En som ikke vil stå å se på at den går i stykker. Jeg vil ikke leve i en ødelagt familie hvor respekt og omtanke er fremmedord. For jeg kunne jo sikkert ha holdt ut litt til, et par år. Kanskje 5. Jeg tør ikke tenke på hvordan dette hjemmet hadde sett ut da.

 

 

En dans med djevelen

Jeg har alltid hatt det i meg. Normalt sett er det under kontroll, holder seg i dvale, får ikke komme opp på overflaten. Men nå kjenner jeg at det presser på, det er for lenge siden jeg har latt det få låne styringen. Bare litt.

Jeg har vært snill, pliktoppfyllende, satt meg selv til side. Lenge. Det skal man jo. Hus, barn, jobb, foreldremøter, laksemiddager. Legge seg tidlig, være pedagogisk, kildesortere, følge med på nyheter. Til vanlig er det sånn jeg liker det, og sånn jeg må ha det. Men så er det som om noen hvisker meg i øret og stille byr opp til en dans. Som hovedregel overdøves hviskingen av pliktens og godhetens klare sang, men så, hvis jeg bare lytter litt hører jeg det. Og når jeg først har hørt det er det vanskelig, rivende hardt, å takke nei til dansen. En dans med djevelen. Forlokkende egoistisk, hensynsløst ærlig, bekymringsfritt, om så bare for en liten stund. Jeg blir svak, ettergivende.

En dans er akkurat hva jeg trenger. Jeg tramper ikke andre på tærne. Tenker å gi meg før bena begynner å verke. Tenker å ta styringen tilbake etterpå.

Jeg neier yndig, og takker ja.

Fuglesang

Det er blitt vår. Jeg ser det nå, det er grønne knopper overalt. Fuglesang – hører du det ikke? Jeg gjør. Jeg er urolig i kroppen, men på en god måte. Forventningsfull. Jeg har gått ut av et skall og blitt enda større. Modigere. Jeg føler meg snart sterk nok til å gjøre meg sårbar igjen.

Det er greit å syns synd på seg selv av og til. Faktisk helt nødvendig for meg. Hate, forbanne, spytte ild. Jeg må få ut alle demonene i meg før jeg kan begynne på nytt igjen, før jeg kan høre fuglene igjen. Men jeg må passe på så jeg ikke setter meg fast i selvmedlidenheten og hatet. Ikke finner veien ut igjen. Finner meg selv igjen. For det må jeg gjøre på egenhånd, ingen andre kan. Dager og mennesker går videre, men går man i offerrollens sko for lenge klarer man ikke å henge med. Så ser du bare deg selv og blir ensom. Bitter og selvopptatt.

Vårsol som varmer forsiktig, lette steg mot tørr asfalt, hestehov i skitten veikant. Av med skoene. Endelig.

Mur av stein

Det er best å være på den sikre siden. Best å beskytte seg selv, ikke ta sjanser. Jeg tror jeg vil bygge en stor mur, av solid stein.

Jeg vil ikke ha andre med på å bestemme om jeg skal ha det bra eller ikke, jeg vil ha det enkelt og trygt. Bare meg, og barna selvsagt. Ingen mann. Ingen konflikter. Jeg trives i eget selskap, jeg trenger ingen, jeg vil ikke trenge noen. Kjærligheten er bare klissete og ekkel. Forelskelse er for folk som ikke har fornuften med seg i det hele tatt, det er fullstendig bortkasta. Jeg er ihvertfall helt ferdig med det, dette gidder jeg aldri igjen. Sånn – nå tror jeg muren er solid nok. Massiv. Så kan jeg leve livet mitt i fred og ro, uten forhold som bryter meg ned, stripper meg helt. Tenk så fint å bare ha seg selv, ingen som truer tryggheten min. Ingen som lager sprekker i jorda jeg står på.

Men en dag kommer Du. Heldigvis har jeg en skikkelig mur som beskytter meg godt fra din søte pust. Som jeg kan gjemme meg bak. Så ser jeg at muren min sakte forvandles. Til fjær.

fjær

Hvitt flagg

Jeg visste ikke at det var ille. Det var først etter at bruddet var et faktum at jeg innså det. Det var som om jeg hadde levd i en svart/hvitt film i flere år. Fargeløst. Men jeg brydde meg ikke, tillot meg ikke. For har man barn sammen, så holder man ut uansett. Gjør man ikke?

Det er trist å tenke på hvordan man kan gå fra å være hodestups forelsket til å nærmest ville hverandre vondt. Etter så lang tid, kjenner man hverandres svake sider, og man sparker akkurat der. Om og om igjen – skyter når den andre har ryggen til. Skittent spill. Man drar energien ut av hverandre, når den egentlig burde vært brukt på barna. Det tok tid å innse, og tid å gjøre noe med det. Jeg husker ennå den følelsen like etter det ble slutt. Jeg burde kanskje vært i oppløsning, men det var som om et fast grep rundt meg løsnet. Jeg fikk luft. Jeg var litt likeglad nesten, men fikk puste. Endelig.

Hva var det som egentlig skjedde? Flere har spurt meg, men jeg har ikke et enkelt svar å gi. Jeg vet bare at en krig er over – endelig lar vi hverandre få pleie våre sår i fred. Krigerne har heiset det hvite flagget, det er over. Jeg håper freden varer.

Skjulestedet

Livet er urettferdig. Blodig urettferdig. Jeg må bestille time til mekling, mens andre må bestille bryllupslokaler. Jeg går rundt i huset og lurer på hvilke ting som er mine, og hvilke som er hans, andre går rundt og lurer på om de skal bygge på terassen. Noen ganger kan det føles som om alle andre er på et bedre sted enn meg. Alle andre. At det var jeg som trakk det korteste strået. Jeg fortjener ikke dette.

Det er ikke bare meg som opplever nedturer, men jeg er mest opptatt av mitt eget liv. Så jeg gikk inn i en mørkt grotte, hvor kunne jeg vasse i min egen selvmedlidenhet og skuffelse. Stikker hodet ut av og til, så inn igjen. Så går tiden. Jeg kjenner at det er litt fint utenfor også, så jeg er like mye utenfor som inni. Tiden går litt til. Nå har jeg fått smaken på solskinn. Jeg vil ikke være så mye i det mørke, kalde hullet mer, selv om jeg holder meg litt i nærheten. Jeg trenger grotta mi av og til, men vil ikke flytte inn dit.

For å kunne sette pris på solskinn, må jeg vite hvordan mørket og kulden føles også. Livet er ikke urettferdig, og ikke rettferdig. Det er i bevegelse, hele tiden. Ikke stå stille.

Mørkeredd

Av og til tenker jeg at jeg ikke tør. Særlig om kvelden, hvis jeg kjører bil i mørke gater uten gatelys. Eller hvis jeg legger meg alene i en kald seng. Stille. Da tenker jeg at dette tør jeg ikke likevel.

I 9 år har jeg hatt noen å komme hjem til, noen å spise sene middager med, pusse tenner sammen med. Noen som fyret i ovnen mens jeg var ute og gikk tur en kjølig vinterkveld. Snart vil det ikke være noen hjemme når jeg åpner ytterdøra, bare en mørk gang. Jeg kjenner at jeg blir mørkeredd, det er utrygt og ensomt. Jeg tør ikke.

Så innser jeg at ensomheten jeg frykter har vært her lenge, bare i en ukjent forkledning. Noen har pusset tennene ved siden av meg, men det var også alt. Ensomhet er vondt. Mørket er ukjent, og du vet ikke riktig hva som gjemmer seg der, du skimter bare såvidt konturer. Men hvordan kan jeg være redd for noe jeg ikke ser skikkelig?

Det er lenge siden jeg har vært alene – jeg trenger å være alene. Ikke ensom.

mørkt

Esken med lokk på

Det kan skje når som helst. Når jeg lukter på mykt barnehår, eller legger brødskiver og en neve rosiner oppi dinosaurmatbokser. Jeg glemmer det igjen, glemmer at den hverdagen jeg lever nå ikke er virkelig. Jeg lever med tre barn og en mann. Ikke min mann og ikke min hverdag, jeg bare låner det inntil min nye hverdag starter. Når vi flytter hver for oss.

Tiden går for sakte og tiden går for fort. Jeg klarer aldri helt å ruste meg opp til det som ligger der fremme – jeg kjenner panikken kommer krypende. Så gløtter jeg litt på lokket, og slipper littegrann ut av den store esken, den jeg legger de tyngste følelsene oppi. Bekymring. Utilstrekkelighet. Sorg. Overveldende morskjærlighet. Usikkerhet.

Jeg smeller igjen lokket, det har allerede vært åpent for lenge. Jeg blir streng mot meg selv. Disse følelsene, her og nå, hjelper ingen, hjelper ikke barna mine. Jeg skal holde fokus der det bør være; være sterk, varm og trygg for tre små som trenger meg. Alltid. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, for det er ikke synd på meg.

Jeg har en plan for denne esken med lokk på. Den må ikke låses, da sprekker den bare og blir uhåndterbar. Jeg skal slippe ut litt og litt av den med jevne mellomrom, ikke alt på en gang. Det kan jeg klare.

Tro, håp og kjærlighet

Man kan bli betatt av noen på bare et øyeblikk – en potensiell forelskelse plantes i deg. Får det næring nok, kan det vokse seg til et helt tre av forelskelse på usannsynlig kort tid. Og så begynner det; den midlertidige galskapen. Hele verden er lyserosa og skyene er sukkerspinn. Herlig. Men det er bare midlertidig, selv om det ikke føles sånn der og da. Det går over, alltid.

Hvis du er heldig, har forelskelsestreet ditt rukket å så en ny spire før det dør – kjærlighetsspiren. Dette treet trenger mye lengre tid på å vokse opp, og krever mer stell underveis. Det krever like mye av mannen som av kvinnen, men ikke nødvendigvis samtidig til enhver tid. Kjærlighetstreet kan vokse seg enormt og robust, vakkert. Men pass på, det store treet trenger likevel pleie og tilsyn. Det er robust, men ikke udødelig.

Mitt tre døde. Kanskje det aldri hadde en sjans til å vokse opp i fra begynnelsen av.

Jeg har ikke energi til verken forelskelse eller kjærlighet på en god stund. Det tar på å prøve å vedlikeholde en uryddig hage full av ugress. Jeg har lyst til å si at jeg ikke tror på kjærligheten lenger, at det bare er en illusjon. Likevel velger jeg å tro, eller i det minste å håpe.