Lyserosa

På ett eller annet tidspunkt skjer det. Man merker ingenting i begynnelsen, så man går der og tror man har hele kontrollen. Etterhvert begynner man å merke litt på kroppen, som når man brygger på en forkjølelse. En overser det litt, og håper det ikke skal bli noe av. Men symptomene kommer snikende. Til slutt står man der med rød, rennende nese og skurrende hoste, og man må innse at det ikke er noen vei tilbake.

Min tilstand er er ikke alvorlig. Man kan miste konsentrasjonen opptil flere ganger om dagen. Blir kanskje litt surrete og glemsk. Dessuten får man en slags synsforstyrrelse – øynene får et filter,et slør, som farger alt rundt deg lyserosa.

Jeg vil ikke, men jeg vil. Det spiller ingen rolle hva jeg vil lenger, jeg må bare innse at min verden er rosa for tiden. Jeg gidder ikke engang nekte for at jeg liker det.