Tørsteslukkeren

Nå når jeg endelig begynner å få ting på avstand, har jeg fått merke noen ettervirkninger. Et helt tårn av stress kunne endelig rives ned – vondt idet det faller ned i hodet på meg, men uendelig fint etterpå. Som en duggfrisk mai-morgen. Noe forstyrrer likevel denne skjønne morgenen. Ikke er det tristhet. Ikke usikkerhet eller redsel. Jeg kjenner det bak i halsen, nesten ned i magen.  Blodet i meg blir kaldt som frost, hjertet hardt som stein. Jeg er så tørst at det overdøver alt annet. Tørst etter hevn.

Det er nesten så jeg ikke kjenner meg selv igjen – har jeg virkelig dette i meg, denne mørke skyggen som higer etter blod. For nå ser jeg alt så mye klarere – og det jeg ser er stygt, slemt. Ufortjent. Jeg tenker at dette kan ikke få gå uten hevn, jeg kan ikke tillate det. Tørsten må slukkes. Så jeg kaller på de som kan hjelpe meg å finne byttet. Rive det ned. Svart magi, onde ånder. Hva som helst. Bare gi meg det jeg vil ha.

Plutselig er det som om noen knipser med fingrene, og får meg ut av det. Rekker meg et glass av noe glitrende, blankt. Nesten som sølv. Tørsten slukkes. Bare sånn. Var det alt jeg trengte – vann? Jeg tar et dypt sukk av lettelse. Jeg trenger kanskje ikke hevn likevel. Dessuten har jeg hørt at den beste hevn er å ha det bra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s