Tørsteslukkeren

Nå når jeg endelig begynner å få ting på avstand, har jeg fått merke noen ettervirkninger. Et helt tårn av stress kunne endelig rives ned – vondt idet det faller ned i hodet på meg, men uendelig fint etterpå. Som en duggfrisk mai-morgen. Noe forstyrrer likevel denne skjønne morgenen. Ikke er det tristhet. Ikke usikkerhet eller redsel. Jeg kjenner det bak i halsen, nesten ned i magen.  Blodet i meg blir kaldt som frost, hjertet hardt som stein. Jeg er så tørst at det overdøver alt annet. Tørst etter hevn.

Det er nesten så jeg ikke kjenner meg selv igjen – har jeg virkelig dette i meg, denne mørke skyggen som higer etter blod. For nå ser jeg alt så mye klarere – og det jeg ser er stygt, slemt. Ufortjent. Jeg tenker at dette kan ikke få gå uten hevn, jeg kan ikke tillate det. Tørsten må slukkes. Så jeg kaller på de som kan hjelpe meg å finne byttet. Rive det ned. Svart magi, onde ånder. Hva som helst. Bare gi meg det jeg vil ha.

Plutselig er det som om noen knipser med fingrene, og får meg ut av det. Rekker meg et glass av noe glitrende, blankt. Nesten som sølv. Tørsten slukkes. Bare sånn. Var det alt jeg trengte – vann? Jeg tar et dypt sukk av lettelse. Jeg trenger kanskje ikke hevn likevel. Dessuten har jeg hørt at den beste hevn er å ha det bra.

Reinkarnasjon

Utsikten er helt ubeskrivelig. Tar nesten pusten i fra meg, gir en følelse av mestring og selvstendighet. Jeg ser ned på det nådeløse terrenget under meg – kan ikke fatte hvordan jeg kom meg hit. Reserve Sara klarte det, var målbevisst og utholdende. Ikke visste jeg at jeg hadde denne styrken i meg, før den ble satt på prøve. Jeg kan kjenne en gryende stolthet som sprer seg innvendig. Varm og god.

Jeg tenker ikke på den lange turen som bortkastet eller unødvendig. Jeg ville aldri gått den samme ruten en gang til, men jeg angrer ikke. På noen ting. Jeg har tatt valg, gått veier etter hva som har føltes riktig der og da. Modige valg, risikable valg, gode valg. Mine valg. Det finnes ingen oppskrift på hvordan man skal bli lykkelig – å være lykkelig er ikke noe man oppnår, men en måte å håndtere livet på.

Etter å ha beundret utsikten en stund, må Reverve Sara ned igjen. Til den virkelige Sara. Hun venter sikkert, er uthvilt og klar for nye dager. Med lette føtter går turen nedover igjen til hytta der vanlige Sara har ladet opp batteriene. Jeg må passe opp for noen bratte stup og skarpe steiner, men det går fint. I det jeg nærmer meg hytta, ser det ut som om gardinene fremdeles er trukket for. Sover hun ennå? Jeg åpner den tunge, knirkende døra, og et mørkt rom møter meg. Stille. Det tar noen minutter før jeg innser det. Reserve Sara er den virkelige og eneste meg. Den samme, men samtidig ikke.. Jeg liker følelsen.