Reserve Sara

Jeg trodde jeg skulle klare det. Virkelig. Jeg har holdt ut så lenge, og nå er det bare siste bakken igjen. Jeg ser toppen! Men jeg er tom for vann. For hvert steg jeg tar, kjenner jeg de sviende blemmene. Jeg er tynnkledd, og kald vind rusker i meg.  Jeg er utslitt, og må gi stafettpinnen i fra meg til noen som har varme klær og uthvilte ben. Heldigvis har jeg en resvere utgave av meg selv, og det er på tide at hun tar over nå.

Reserve Sara tar ryggsekken min, og jeg kjenner hvordan jeg nærmest letter et øyeblikk. Jeg får ingen dømmende blikk, bare en god klapp på skulderen, et blikk som sier at jeg har jobbet hardt, og fortjener hvile. At jeg ikke kunne ha gitt mer. Kunne ikke gått et steg lenger. Så nå legger jeg meg under varm dyne, går i dvalemodus, lar Resvere Sara gå siste stykket. Kanskje jeg orker å se ut av vinduet av og til, se meg selv i det fjerne – i stødig tempo, målrettet. Hun er ikke helt den samme som den vanlige meg, men hun får jobben gjort. Jeg stoler på henne.

 

 

 

En tanke om “Reserve Sara

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s