Reserve Sara

Jeg trodde jeg skulle klare det. Virkelig. Jeg har holdt ut så lenge, og nå er det bare siste bakken igjen. Jeg ser toppen! Men jeg er tom for vann. For hvert steg jeg tar, kjenner jeg de sviende blemmene. Jeg er tynnkledd, og kald vind rusker i meg.  Jeg er utslitt, og må gi stafettpinnen i fra meg til noen som har varme klær og uthvilte ben. Heldigvis har jeg en resvere utgave av meg selv, og det er på tide at hun tar over nå.

Reserve Sara tar ryggsekken min, og jeg kjenner hvordan jeg nærmest letter et øyeblikk. Jeg får ingen dømmende blikk, bare en god klapp på skulderen, et blikk som sier at jeg har jobbet hardt, og fortjener hvile. At jeg ikke kunne ha gitt mer. Kunne ikke gått et steg lenger. Så nå legger jeg meg under varm dyne, går i dvalemodus, lar Resvere Sara gå siste stykket. Kanskje jeg orker å se ut av vinduet av og til, se meg selv i det fjerne – i stødig tempo, målrettet. Hun er ikke helt den samme som den vanlige meg, men hun får jobben gjort. Jeg stoler på henne.

 

 

 

Maskeradeball

Alle har en. Jeg og. En maske vi tar på oss blant andre, i offentligheten. Noen bærer den sammen med nære venner også, glemmer å ta den av. Eller vil ikke, tør ikke. Mister til slutt grepet om hvem man egentlig er.

Man må skåne seg selv. Og andre. Kan ikke gå med alle følelser og tanker utenpå hele tiden, da slites man ut. Så gå på maskeradeball, ta på finstasen og smykkene dine. Det er fint å blande seg inn med festen, føle at man hører til og er en del av noe. Noen liker gjerne å stikke seg ut litt mer enn andre, og holder kanskje en tale og to. Gjør en liten opptreden til og med. Alle applauderer og smiler, noen klapper deg på skulderen etterpå. Nikker bekreftene. Oppmerksomheten kan være avhengighetsskapende – applausen og bekreftelsen man så sårt trenger fra de andre på festen gir en god følelse. Men oppmerksomheten på maskeradeballet gis på grunnlag av at man går med den. Masken. Gå hjem i tide. Ta av juveler og korsett, la ømme føtter gå helt bare det siste stykket før du småløper på brostein opp til døra.

Uansett hva som gjemmer seg bak masken, så er det verdt å ta den av med jevne mellomrom. Sørg for at andre ser deg uten, eller i det minste du selv. Den som aldri går hjem fra ballet, blir til slutt gjenkjent.