Nøkkelen

Jeg er varm og svett, trykket i pannen presser på. Pusten går raskere. Galskapens klamme hender prøver å fange meg, kjenner den varme pusten i nakken. Jeg føler sterk trang til å flykte, springe –  men alle veier er blokkert. Eller bena henger igjen i gulvet. Hodet er i høygir, men kroppen vil ikke følge med. Adlyder ikke. Har jeg blitt midlertidig gal nå, eller drømmer jeg?

Hverdagen er ok, ganske bra. Rutiner fungerer, bedre enn før egentlig. Men det er noen som lusker rundt her, som en skygge man ikke legger merke til. Når havregrøt blir laget til frokost, tårer og plaster på en vond barnefinger, sminke seg før jobben og løpe til bussen, bygge duplo. Skyggen samler på energi av frustrasjon og bitterhet som svever rundt. Som man fint håndterer i små doser, knapt tenker over egentlig. Så en dag fanges du av de klamme hendene, grepet er hardt og intenst, det blir tungt å puste. Klaustrofobi. Krukken av oppsamlet, negativ energi blir tømt over deg, nådeløst. Skyggen ler deg opp i ansiktet mens du desperat ser etter en utvei.

Jeg slutter å tenke avansert. I stedet for å hamre på en låst dør, finner jeg nøkkelen jeg har i lomma. Jeg slipper løs. Jeg stenger hele resten av verden ute, bare en liten stund. Jeg rømmer til fristedet mitt, der bare jeg eksisterer. Føttene blir lette igjen, ingen pust i nakken. Så er jeg klar for virkeligheten og hverdagen igjen.

2 tanker om “Nøkkelen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s