Nøkkelen

Jeg er varm og svett, trykket i pannen presser på. Pusten går raskere. Galskapens klamme hender prøver å fange meg, kjenner den varme pusten i nakken. Jeg føler sterk trang til å flykte, springe –  men alle veier er blokkert. Eller bena henger igjen i gulvet. Hodet er i høygir, men kroppen vil ikke følge med. Adlyder ikke. Har jeg blitt midlertidig gal nå, eller drømmer jeg?

Hverdagen er ok, ganske bra. Rutiner fungerer, bedre enn før egentlig. Men det er noen som lusker rundt her, som en skygge man ikke legger merke til. Når havregrøt blir laget til frokost, tårer og plaster på en vond barnefinger, sminke seg før jobben og løpe til bussen, bygge duplo. Skyggen samler på energi av frustrasjon og bitterhet som svever rundt. Som man fint håndterer i små doser, knapt tenker over egentlig. Så en dag fanges du av de klamme hendene, grepet er hardt og intenst, det blir tungt å puste. Klaustrofobi. Krukken av oppsamlet, negativ energi blir tømt over deg, nådeløst. Skyggen ler deg opp i ansiktet mens du desperat ser etter en utvei.

Jeg slutter å tenke avansert. I stedet for å hamre på en låst dør, finner jeg nøkkelen jeg har i lomma. Jeg slipper løs. Jeg stenger hele resten av verden ute, bare en liten stund. Jeg rømmer til fristedet mitt, der bare jeg eksisterer. Føttene blir lette igjen, ingen pust i nakken. Så er jeg klar for virkeligheten og hverdagen igjen.

Spillet

Du må tørre å satse alt hvis du vil vinne. Halvveis innsats gir bare halvveis belønning. Du kan prøve å forberede deg, lese spillereglene. Bare at reglene forandrer seg hele tiden – når som helst.

Jeg kan tenke at denne gangen er jeg mer erfaren. Jeg vet i hvertfall hvordan jeg ikke liker å ha det, men jeg tror ikke den erfaringen egentlig vil hjelpe meg i fremtiden. Omgivelsene endrer seg, det er andre fremgangsmåter, andre deltakere. Min bagasje er hva den er, og ikke et hjelpemiddel. Så da nullstilles jeg, i beste fall. Kanskje er jeg naiv, kanskje burde jeg være mer tilbakeholden og kritisk. Beskytte meg selv. Men i et spill med verken regler eller dommer, tenker jeg at man aldri kan være usårbar. Mens man passer seg for de taklingene som før har felt deg, kan man plutselig få en albue i siden. Enten så er man med, eller så får man stå over til neste runde.

Et brudd er ikke bare en slutt, men også en begynnelse. Jeg har tenkt til å gi det jeg har i neste omgang også.