Skinn litt på meg

Jeg innser at jeg ikke kan ha opplevd den store kjærligheten. I såfall har jeg glemt det, eller den har glippet ut av hendene mine, og da kan det vel ikke være den?

Det er nesten så jeg føler meg skyldig. Jeg burde vel ha mer enn nok å tenke på, burde ikke ha plass til mer i livet mitt sånn som det er nå. Likevel kjenner jeg på det av og til. Når jeg hører en varm sang som treffer meg, eller ser to som holder hender på tur en søndags formiddag. Kanskje er kjærligheten like vakker som det sies, som regnbuen igjennom lysegule solstråler, eller som å være en annens speilbilde. Det er ikke hva jeg forventer eller ber om. Ikke regnbuen, bare noen som skinner litt på meg. En jeg kan skinne på. Ikke noen annens speil, bare en å stå ved siden av. Jeg vil ikke bli reddet eller trøstet. Ikke bli reparert.

Den eneste ene finnes ikke. Heldigvis. Det finnes mange, og man er mottakelig for ulike personer etter hvordan man ser verden der og da. Sjansen for å se regnbuen er nok størst hvis man står på et solfylt sted.

4 tanker om “Skinn litt på meg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s