Venterommet

Klokken tikker. Det nærmer seg mer og mer. Heldigvis er jeg ikke mørkeredd mer. Mørket er bare en midlertidig illusjon før lyset, virkeligheten, trenger igjennom. Illusjonen er ofte verre enn virkeligheten. Kanskje er det for å skru på beredskapet for fullt, sånn at man er skikkelig rustet. Jeg er rustet.

Det blir feil å si at jeg gleder meg, men jeg er klar. Så klar man kan bli. Som om jeg sitter på tannlegens venterom, tripper med foten. Hodet hevet, blikket våkent. Venter på å få mitt navn ropt opp. Vet ikke om det blir en smertefull prosess, men vil ha det gjort likevel. Nå. Vil ikke vente mer. Det blir bedre etterpå. Det er slitsomt å sitte på venterommet, selv om det i seg selv er ufarlig og trygt. Men man slapper ikke av. Man vet jo ikke hva man begir seg ut på, hva man har i vente. Jeg er lei av å tenke på alle mulige varianter av hvordan det blir, jeg vil at tanker skal bli til virkelighet, noe ekte jeg kan forholde meg til. Noe jeg kan håndtere.

Å være klar for noe er absolutt bedre enn å være redd for noe. Jeg har fått tiden i gave, til hjelp – nå må jeg takke pent i stedet for å grine på nesa. Det blir snart min tur.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s