Skinn litt på meg

Jeg innser at jeg ikke kan ha opplevd den store kjærligheten. I såfall har jeg glemt det, eller den har glippet ut av hendene mine, og da kan det vel ikke være den?

Det er nesten så jeg føler meg skyldig. Jeg burde vel ha mer enn nok å tenke på, burde ikke ha plass til mer i livet mitt sånn som det er nå. Likevel kjenner jeg på det av og til. Når jeg hører en varm sang som treffer meg, eller ser to som holder hender på tur en søndags formiddag. Kanskje er kjærligheten like vakker som det sies, som regnbuen igjennom lysegule solstråler, eller som å være en annens speilbilde. Det er ikke hva jeg forventer eller ber om. Ikke regnbuen, bare noen som skinner litt på meg. En jeg kan skinne på. Ikke noen annens speil, bare en å stå ved siden av. Jeg vil ikke bli reddet eller trøstet. Ikke bli reparert.

Den eneste ene finnes ikke. Heldigvis. Det finnes mange, og man er mottakelig for ulike personer etter hvordan man ser verden der og da. Sjansen for å se regnbuen er nok størst hvis man står på et solfylt sted.

Før og etter

Jeg har blitt en annen. Ting jeg tenkte og sa før er som et vagt minne jeg ikke klarer å gjenskape. Nå er jeg en annen – en med mer styrke og mot enn jeg noen gang kunne ane, samtidig så skjør og sårbar som aldri før. Intens varme fyller hele meg, i hjertet, sinnet og ut til fingertuppene. Det er som en velsignelse og forbannelse på samme tid. Morskjærligheten.

Etter jeg fikk barn har blitt kjent med meg selv på nytt. Samtidig så må jeg ha hatt det i meg fra begynnelsen, født med det. Når barna mine så ble mine, ble det frigitt. Velsignelsen, fordi den gjør at alt annet blekner, og gir deg små, uerstattelige stunder en helt vanlig dag. Næring som gjør at du vokser. Forbannelsen, fordi når man er så rik som det jeg er, har man så uendelig mye å miste. Fordi når man har fått verden i sine hender – min verden -, er ansvaret og beskyttelsesinstinktet så stort at det kan bli tungt å bære. Overveldene.

Jeg er blitt gitt en oppgave jeg må fullføre; å oppdra tre barn som skal lære å bli selvstendige. Lære å vise omtanke for andre mennesker, men aldri glemmer å vise omtanke for seg selv. Hvordan skal jeg gå frem? Jeg skal prøve å strekke meg etter å gå frem som et godt eksempel. På godt og vondt.

 

 

Venterommet

Klokken tikker. Det nærmer seg mer og mer. Heldigvis er jeg ikke mørkeredd mer. Mørket er bare en midlertidig illusjon før lyset, virkeligheten, trenger igjennom. Illusjonen er ofte verre enn virkeligheten. Kanskje er det for å skru på beredskapet for fullt, sånn at man er skikkelig rustet. Jeg er rustet.

Det blir feil å si at jeg gleder meg, men jeg er klar. Så klar man kan bli. Som om jeg sitter på tannlegens venterom, tripper med foten. Hodet hevet, blikket våkent. Venter på å få mitt navn ropt opp. Vet ikke om det blir en smertefull prosess, men vil ha det gjort likevel. Nå. Vil ikke vente mer. Det blir bedre etterpå. Det er slitsomt å sitte på venterommet, selv om det i seg selv er ufarlig og trygt. Men man slapper ikke av. Man vet jo ikke hva man begir seg ut på, hva man har i vente. Jeg er lei av å tenke på alle mulige varianter av hvordan det blir, jeg vil at tanker skal bli til virkelighet, noe ekte jeg kan forholde meg til. Noe jeg kan håndtere.

Å være klar for noe er absolutt bedre enn å være redd for noe. Jeg har fått tiden i gave, til hjelp – nå må jeg takke pent i stedet for å grine på nesa. Det blir snart min tur.