Min verste fiende

Denne peioden i livet mitt har tvunget meg til å slakke litt på perfeksjonismen sin stramme strikk. Jeg vet ikke helt om jeg vil tenke på det, men jeg må kanskje slakke enda litt til snart – gi fra meg enda mer av kontrollen. Utenkelig, sier du? Glad det ikke er meg, sier du? Kanskje det, men jeg har tenkt å se dette monsteret rett i øynene. Har ikke tenkt til å vise frykt.

Jeg har tenkt til å stå midt oppi det. La det komme – gi meg hva du har! Jeg skal fra èn kamp til en annen, og denne gang er motstanderen min verste fiende. Jeg har samlet opp energi, jeg er klar. Jeg vinker deg frem med begge hendene, kom nærmere. En hånd plassert på hvert kne, lent litt fremover. Øyekontakt. Du er ikke en god nok mor, du fikser ikke familielivet som du burde. Barna dine blir preget på grunn av dine dårlige valg. Du burde visst bedre. Du strekker ikke til, du glipper. Hendene blør, hjertet pumper. Harde slag kjennes glødene på kroppen. Men jeg står ennå, har mer å gå på. Barna dine vil bli utrygge på grunn av deg,  få problemer senere. Andre vil syns synd på dem. På grunn av deg. Du kommer ikke til å finne noen som gjør deg lykkelig. Det svir, det verker. Jeg har lyst til å gi meg, legge meg ned. Men jeg står ennå. Jeg holder armene opp for å beskytte meg for neste slag, men ingenting skjer. Holder pusten, venter.

Motstanderen rygger. Ser ned, hendene i været. Gir seg. Jeg kan legge meg ned, lukke øynene litt. Smile litt.

Til meg selv

Noen reagerer med med å rynke brynene og riste på hodet. Hvordan kan vi gå i fra hverandre, vi som har tre barn og alt? Tenker vi bare på oss selv? Vi tenker på alle, har vurdert opp og ned hundre ganger, prøvd igjen og igjen. Og igjen. Nå har vi satt en strek, for alles del. For å redde det som er igjen, for å kunne fortsette å være en familie. Bare hver for oss.

Det er lett å være bedreviter, vanskeligere å være fordomsfri og empatisk. Det krever mer, så mange velger sikkert det enkleste. Det har jeg sikkert gjort selv også til tider. Onde tunger kan kutte deg stygt, spesielt når man er i en situasjon der man sårt trenger omtanke og støtte. Da gjelder det å være beredt, finne frem førstehjelpsskrinet. Venner og familie som du vet støtter deg uansett hvilke valg du tar, bare fordi du er du. Len deg litt på dem for en stund. Vend fokuset inn. På deg selv, på barna, bare det som angår deg og ditt. Vær akkurat der, bare der.  Ikke stå i skuddlinjen for dem som har lyst til å skyte, det finnes alltid noen som må.

Jeg velger å se på meg selv som en mor som velger familien. En som ikke vil stå å se på at den går i stykker. Jeg vil ikke leve i en ødelagt familie hvor respekt og omtanke er fremmedord. For jeg kunne jo sikkert ha holdt ut litt til, et par år. Kanskje 5. Jeg tør ikke tenke på hvordan dette hjemmet hadde sett ut da.

 

 

En dans med djevelen

Jeg har alltid hatt det i meg. Normalt sett er det under kontroll, holder seg i dvale, får ikke komme opp på overflaten. Men nå kjenner jeg at det presser på, det er for lenge siden jeg har latt det få låne styringen. Bare litt.

Jeg har vært snill, pliktoppfyllende, satt meg selv til side. Lenge. Det skal man jo. Hus, barn, jobb, foreldremøter, laksemiddager. Legge seg tidlig, være pedagogisk, kildesortere, følge med på nyheter. Til vanlig er det sånn jeg liker det, og sånn jeg må ha det. Men så er det som om noen hvisker meg i øret og stille byr opp til en dans. Som hovedregel overdøves hviskingen av pliktens og godhetens klare sang, men så, hvis jeg bare lytter litt hører jeg det. Og når jeg først har hørt det er det vanskelig, rivende hardt, å takke nei til dansen. En dans med djevelen. Forlokkende egoistisk, hensynsløst ærlig, bekymringsfritt, om så bare for en liten stund. Jeg blir svak, ettergivende.

En dans er akkurat hva jeg trenger. Jeg tramper ikke andre på tærne. Tenker å gi meg før bena begynner å verke. Tenker å ta styringen tilbake etterpå.

Jeg neier yndig, og takker ja.

Fuglesang

Det er blitt vår. Jeg ser det nå, det er grønne knopper overalt. Fuglesang – hører du det ikke? Jeg gjør. Jeg er urolig i kroppen, men på en god måte. Forventningsfull. Jeg har gått ut av et skall og blitt enda større. Modigere. Jeg føler meg snart sterk nok til å gjøre meg sårbar igjen.

Det er greit å syns synd på seg selv av og til. Faktisk helt nødvendig for meg. Hate, forbanne, spytte ild. Jeg må få ut alle demonene i meg før jeg kan begynne på nytt igjen, før jeg kan høre fuglene igjen. Men jeg må passe på så jeg ikke setter meg fast i selvmedlidenheten og hatet. Ikke finner veien ut igjen. Finner meg selv igjen. For det må jeg gjøre på egenhånd, ingen andre kan. Dager og mennesker går videre, men går man i offerrollens sko for lenge klarer man ikke å henge med. Så ser du bare deg selv og blir ensom. Bitter og selvopptatt.

Vårsol som varmer forsiktig, lette steg mot tørr asfalt, hestehov i skitten veikant. Av med skoene. Endelig.

Mur av stein

Det er best å være på den sikre siden. Best å beskytte seg selv, ikke ta sjanser. Jeg tror jeg vil bygge en stor mur, av solid stein.

Jeg vil ikke ha andre med på å bestemme om jeg skal ha det bra eller ikke, jeg vil ha det enkelt og trygt. Bare meg, og barna selvsagt. Ingen mann. Ingen konflikter. Jeg trives i eget selskap, jeg trenger ingen, jeg vil ikke trenge noen. Kjærligheten er bare klissete og ekkel. Forelskelse er for folk som ikke har fornuften med seg i det hele tatt, det er fullstendig bortkasta. Jeg er ihvertfall helt ferdig med det, dette gidder jeg aldri igjen. Sånn – nå tror jeg muren er solid nok. Massiv. Så kan jeg leve livet mitt i fred og ro, uten forhold som bryter meg ned, stripper meg helt. Tenk så fint å bare ha seg selv, ingen som truer tryggheten min. Ingen som lager sprekker i jorda jeg står på.

Men en dag kommer Du. Heldigvis har jeg en skikkelig mur som beskytter meg godt fra din søte pust. Som jeg kan gjemme meg bak. Så ser jeg at muren min sakte forvandles. Til fjær.

fjær