Jeg visste ikke at det var så ille. Det var først etter at bruddet var et faktum at jeg innså det. Det var som om jeg hadde levd i en svart/hvitt film i flere år. Fargeløst. Men jeg brydde meg ikke, tillot meg ikke. For har man barn sammen, så holder man ut uansett. Gjør man ikke?
Det er trist å tenke på hvordan man kan gå fra å være hodestups forelsket til å nærmest ville hverandre vondt. Etter så lang tid, kjenner man hverandres svake sider, og man sparker akkurat der. Om og om igjen – skyter når den andre har ryggen til. Skittent spill. Man drar energien ut av hverandre, når den egentlig burde vært brukt på barna. Det tok tid å innse, og tid å gjøre noe med det. Jeg husker ennå den følelsen like etter det ble slutt. Jeg burde kanskje vært i oppløsning, men det var som om et fast grep rundt meg løsnet. Jeg fikk luft. Jeg var litt likeglad nesten, men fikk puste. Endelig.
Hva var det som egentlig skjedde? Flere har spurt meg, men jeg har ikke et enkelt svar å gi. Jeg vet bare at en krig er over – endelig lar vi hverandre få pleie våre sår i fred. Krigerne har heiset det hvite flagget, det er over. Jeg håper freden varer.
rips og vanilje 