Hvitt flagg

Jeg visste ikke at det var ille. Det var først etter at bruddet var et faktum at jeg innså det. Det var som om jeg hadde levd i en svart/hvitt film i flere år. Fargeløst. Men jeg brydde meg ikke, tillot meg ikke. For har man barn sammen, så holder man ut uansett. Gjør man ikke?

Det er trist å tenke på hvordan man kan gå fra å være hodestups forelsket til å nærmest ville hverandre vondt. Etter så lang tid, kjenner man hverandres svake sider, og man sparker akkurat der. Om og om igjen – skyter når den andre har ryggen til. Skittent spill. Man drar energien ut av hverandre, når den egentlig burde vært brukt på barna. Det tok tid å innse, og tid å gjøre noe med det. Jeg husker ennå den følelsen like etter det ble slutt. Jeg burde kanskje vært i oppløsning, men det var som om et fast grep rundt meg løsnet. Jeg fikk luft. Jeg var litt likeglad nesten, men fikk puste. Endelig.

Hva var det som egentlig skjedde? Flere har spurt meg, men jeg har ikke et enkelt svar å gi. Jeg vet bare at en krig er over – endelig lar vi hverandre få pleie våre sår i fred. Krigerne har heiset det hvite flagget, det er over. Jeg håper freden varer.

Skjulestedet

Livet er urettferdig. Blodig urettferdig. Jeg må bestille time til mekling, mens andre må bestille bryllupslokaler. Jeg går rundt i huset og lurer på hvilke ting som er mine, og hvilke som er hans, andre går rundt og lurer på om de skal bygge på terassen. Noen ganger kan det føles som om alle andre er på et bedre sted enn meg. Alle andre. At det var jeg som trakk det korteste strået. Jeg fortjener ikke dette.

Det er ikke bare meg som opplever nedturer, men jeg er mest opptatt av mitt eget liv. Så jeg gikk inn i en mørkt grotte, hvor kunne jeg vasse i min egen selvmedlidenhet og skuffelse. Stikker hodet ut av og til, så inn igjen. Så går tiden. Jeg kjenner at det er litt fint utenfor også, så jeg er like mye utenfor som inni. Tiden går litt til. Nå har jeg fått smaken på solskinn. Jeg vil ikke være så mye i det mørke, kalde hullet mer, selv om jeg holder meg litt i nærheten. Jeg trenger grotta mi av og til, men vil ikke flytte inn dit.

For å kunne sette pris på solskinn, må jeg vite hvordan mørket og kulden føles også. Livet er ikke urettferdig, og ikke rettferdig. Det er i bevegelse, hele tiden. Ikke stå stille.

Mørkeredd

Av og til tenker jeg at jeg ikke tør. Særlig om kvelden, hvis jeg kjører bil i mørke gater uten gatelys. Eller hvis jeg legger meg alene i en kald seng. Stille. Da tenker jeg at dette tør jeg ikke likevel.

I 9 år har jeg hatt noen å komme hjem til, noen å spise sene middager med, pusse tenner sammen med. Noen som fyret i ovnen mens jeg var ute og gikk tur en kjølig vinterkveld. Snart vil det ikke være noen hjemme når jeg åpner ytterdøra, bare en mørk gang. Jeg kjenner at jeg blir mørkeredd, det er utrygt og ensomt. Jeg tør ikke.

Så innser jeg at ensomheten jeg frykter har vært her lenge, bare i en ukjent forkledning. Noen har pusset tennene ved siden av meg, men det var også alt. Ensomhet er vondt. Mørket er ukjent, og du vet ikke riktig hva som gjemmer seg der, du skimter bare såvidt konturer. Men hvordan kan jeg være redd for noe jeg ikke ser skikkelig?

Det er lenge siden jeg har vært alene – jeg trenger å være alene. Ikke ensom.

mørkt

Esken med lokk på

Det kan skje når som helst. Når jeg lukter på mykt barnehår, eller legger brødskiver og en neve rosiner oppi dinosaurmatbokser. Jeg glemmer det igjen, glemmer at den hverdagen jeg lever nå ikke er virkelig. Jeg lever med tre barn og en mann. Ikke min mann og ikke min hverdag, jeg bare låner det inntil min nye hverdag starter. Når vi flytter hver for oss.

Tiden går for sakte og tiden går for fort. Jeg klarer aldri helt å ruste meg opp til det som ligger der fremme – jeg kjenner panikken kommer krypende. Så gløtter jeg litt på lokket, og slipper littegrann ut av den store esken, den jeg legger de tyngste følelsene oppi. Bekymring. Utilstrekkelighet. Sorg. Overveldende morskjærlighet. Usikkerhet.

Jeg smeller igjen lokket, det har allerede vært åpent for lenge. Jeg blir streng mot meg selv. Disse følelsene, her og nå, hjelper ingen, hjelper ikke barna mine. Jeg skal holde fokus der det bør være; være sterk, varm og trygg for tre små som trenger meg. Alltid. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, for det er ikke synd på meg.

Jeg har en plan for denne esken med lokk på. Den må ikke låses, da sprekker den bare og blir uhåndterbar. Jeg skal slippe ut litt og litt av den med jevne mellomrom, ikke alt på en gang. Det kan jeg klare.

Tro, håp og kjærlighet

Man kan bli betatt av noen på bare et øyeblikk – en potensiell forelskelse plantes i deg. Får det næring nok, kan det vokse seg til et helt tre av forelskelse på usannsynlig kort tid. Og så begynner det; den midlertidige galskapen. Hele verden er lyserosa og skyene er sukkerspinn. Herlig. Men det er bare midlertidig, selv om det ikke føles sånn der og da. Det går over, alltid.

Hvis du er heldig, har forelskelsestreet ditt rukket å så en ny spire før det dør – kjærlighetsspiren. Dette treet trenger mye lengre tid på å vokse opp, og krever mer stell underveis. Det krever like mye av mannen som av kvinnen, men ikke nødvendigvis samtidig til enhver tid. Kjærlighetstreet kan vokse seg enormt og robust, vakkert. Men pass på, det store treet trenger likevel pleie og tilsyn. Det er robust, men ikke udødelig.

Mitt tre døde. Kanskje det aldri hadde en sjans til å vokse opp i fra begynnelsen av.

Jeg har ikke energi til verken forelskelse eller kjærlighet på en god stund. Det tar på å prøve å vedlikeholde en uryddig hage full av ugress. Jeg har lyst til å si at jeg ikke tror på kjærligheten lenger, at det bare er en illusjon. Likevel velger jeg å tro, eller i det minste å håpe.

God nok!

Du må bli flinkere til å verdsette. Til å ivareta. Ikke alle andre, men deg selv.

Dette er ord fra en erfaren og omsorgsfull jordmor jeg gikk til i svangerskap nr 2 og 3. Å komme til henne var som et friminutt i hverdagen for meg. Kanskje var jeg ekstra mottakelig for omsorg da, men hun fikk meg til å føle en varme jeg så sårt behøvde. Det jeg derimot ikke var mottakelig for, var hennes kloke råd om å ta vare på meg selv. Jeg forsto hva hun mente,men klarte ikke å gjennomføre det i praksis.

Hverdagen er for hektisk. Man må faktisk frigjøre tid og plass dersom man skal få anledning til å pleie seg selv, og det er det mange såkalte «flinke piker» som er for dårlige til. Inkludert meg selv. For jeg vil gjerne være en flink pike, på alle områder egentlig. Det er ikke mulig, man kan ikke ha full kontroll på alt til enhver tid. Det gikk opp et slags lys for meg da jordmoren min spurte meg: «Er du en kontrollfrik?» Ikke stygt ment, bare et ærlig spørsmål. Jeg svarte med lett tone at det er jeg nok ikke….bare når det gjelder barna kanskje, og hva som angår dem. Så jeg er kontrollfrik.

Jeg skal øve meg på å slippe litt mer av kontrollen jeg tviholder sånn på, og jeg skal fortelle meg selv at jeg er god nok likevel. Det er lov å lytte til egne behov av og til, faktisk helt nødvendig for å kunne være den beste versjonen av deg selv.

hengekøye

Vinter blir til vår

Når jeg forteller folk om samlivsbruddet jeg nå befinner meg midt oppi, så blir de myke i stemmen. De kommer gjerne med trøstende ord om at dette må være tøft, og at jeg må prøve å ta vare på meg selv i denne vanskelige tida. Jeg har fått gode klemmer, og jeg kjenner at jeg er takknemlig for hver eneste en.

Om det hadde vært mulig, ville jeg tatt imot disse klemmene, og heller gitt de til meg selv igjennom det siste halvannet året som har vært. For jeg har allerede gått igjennom den verste delen, den delen der jeg gråt salte tårer alene på badegulvet, eller var så sint at hele meg ble svart. Som en person laget av glass. Men jeg knuste ikke, og da vil jeg ikke gjøre det nå heller. Den iskalde vinteren som har vart i over ett år er på vei til å snu, og jeg kan merke hvordan det sakte men sikkert begynner å smelte. Har du noen gang plutselig fått en fornemmelse av vår, selv om det ennå er snøflekker og kaldt?

Bobla som sprakk

Jeg har tre fabelaktige barn. De får meg til å ville rive av meg alt håret, men samtidig til å ville ofre høyrebenet mitt for dem. Jeg har også en samboer, faren til barna mine. For ni år siden var vi stormende forelsket. I dag vil vi bare rive av hverandres hår, og ikke ofre noe høyreben for hverandre – ikke så mye som en liten forstuet finger en gang.

Det er med uro og til tider frykt jeg går inn i det nye året, året hvor jeg skal gjøre barna mine til «skilsmissebarn». Det klinger svært dårlig i mine ører, og passer slett ikke inn i den mor-far-barn- drømmen jeg alltid har hatt, og tatt som en selvfølge egentlig. Jeg vil gå rundt barbent og lage hjemmelaget jordbærsyltetøy en lat sommerdag, mens far i huset har vannkrig med barna på nyklippet gress. Nå frykter jeg at «vannkrig» vil bety en overstressa mamma (uten hår!?) som heller vann på et trassig, lite troll ved middagsbordet. Eller seg selv for den saks skyld.

Denne bobla, parforholdet vårt, burde ha vært sprukket for lenge siden. Men med barn i bildet, så prøver man mange ganger, og strekker seg så langt som man ikke trodde var mulig. Så en dag er det ikke mer å hente, og man må redde sin egen lykke (og barnas) før den går fullstendig til grunne. Det gjør grusomt vondt, men jeg kjenner samtidig en befriende følelse.

Regn

Første innlegg

Jeg kommer aldri til å begynne med blogging. Hva er vitsen?

Dette er er ord jeg nå må spise. Jeg er 30 år, har tre barn, og ennå har jeg ikke lært meg at man aldri skal si aldri. Derimot har jeg lært meg at folk forandrer seg, og det er helt greit. Så nå vil jeg blogge, kanskje først for min egen del (allerede etter noen få linjer føles det bra!) Om noen kan få glede av det jeg skriver, så er det en god bonus.

Jeg er unormalt glad i å skrive lister til meg selv, så da passer det med å åpne bloggen med noen nyttårsmål jeg har satt meg. De ble skrevet nyttårsaften, på kjøkkenbordet like etter rakettene var slutt.

2013:

  • Trene mer (eller trene, i det hele tatt)
  • Sove mer (etter treninga selvfølgelig!)
  • Kjøttfri mandag (se www.gronnhverdag.no om du ble nysgjerrig)
  • Prioritere kvalitetstid med barna
  • Gå mer på loppemarked/bruktmarked
  • Lytt til, og stol på din egen intuisjon

Håper at jeg i det minste klarer å huske noen av disse punktene etterhvert som månedene går. Hvis ikke har jeg sikkert forandret meg litt. Igjen. 🙂