Lyserosa

På ett eller annet tidspunkt skjer det. Man merker ingenting i begynnelsen, så man går der og tror man har hele kontrollen. Etterhvert begynner man å merke litt på kroppen, som når man brygger på en forkjølelse. En overser det litt, og håper det ikke skal bli noe av. Men symptomene kommer snikende. Til slutt står man der med rød, rennende nese og skurrende hoste, og man må innse at det ikke er noen vei tilbake.

Min tilstand er er ikke alvorlig. Man kan miste konsentrasjonen opptil flere ganger om dagen. Blir kanskje litt surrete og glemsk. Dessuten får man en slags synsforstyrrelse – øynene får et filter,et slør, som farger alt rundt deg lyserosa.

Jeg vil ikke, men jeg vil. Det spiller ingen rolle hva jeg vil lenger, jeg må bare innse at min verden er rosa for tiden. Jeg gidder ikke engang nekte for at jeg liker det.

Reklamer

Tørsteslukkeren

Nå når jeg endelig begynner å få ting på avstand, har jeg fått merke noen ettervirkninger. Et helt tårn av stress kunne endelig rives ned – vondt idet det faller ned i hodet på meg, men uendelig fint etterpå. Som en duggfrisk mai-morgen. Noe forstyrrer likevel denne skjønne morgenen. Ikke er det tristhet. Ikke usikkerhet eller redsel. Jeg kjenner det bak i halsen, nesten ned i magen.  Blodet i meg blir kaldt som frost, hjertet hardt som stein. Jeg er så tørst at det overdøver alt annet. Tørst etter hevn.

Det er nesten så jeg ikke kjenner meg selv igjen – har jeg virkelig dette i meg, denne mørke skyggen som higer etter blod. For nå ser jeg alt så mye klarere – og det jeg ser er stygt, slemt. Ufortjent. Jeg tenker at dette kan ikke få gå uten hevn, jeg kan ikke tillate det. Tørsten må slukkes. Så jeg kaller på de som kan hjelpe meg å finne byttet. Rive det ned. Svart magi, onde ånder. Hva som helst. Bare gi meg det jeg vil ha.

Plutselig er det som om noen knipser med fingrene, og får meg ut av det. Rekker meg et glass av noe glitrende, blankt. Nesten som sølv. Tørsten slukkes. Bare sånn. Var det alt jeg trengte – vann? Jeg tar et dypt sukk av lettelse. Jeg trenger kanskje ikke hevn likevel. Dessuten har jeg hørt at den beste hevn er å ha det bra.

Reinkarnasjon

Utsikten er helt ubeskrivelig. Tar nesten pusten i fra meg, gir en følelse av mestring og selvstendighet. Jeg ser ned på det nådeløse terrenget under meg – kan ikke fatte hvordan jeg kom meg hit. Reserve Sara klarte det, var målbevisst og utholdende. Ikke visste jeg at jeg hadde denne styrken i meg, før den ble satt på prøve. Jeg kan kjenne en gryende stolthet som sprer seg innvendig. Varm og god.

Jeg tenker ikke på den lange turen som bortkastet eller unødvendig. Jeg ville aldri gått den samme ruten en gang til, men jeg angrer ikke. På noen ting. Jeg har tatt valg, gått veier etter hva som har føltes riktig der og da. Modige valg, risikable valg, gode valg. Mine valg. Det finnes ingen oppskrift på hvordan man skal bli lykkelig – å være lykkelig er ikke noe man oppnår, men en måte å håndtere livet på.

Etter å ha beundret utsikten en stund, må Reverve Sara ned igjen. Til den virkelige Sara. Hun venter sikkert, er uthvilt og klar for nye dager. Med lette føtter går turen nedover igjen til hytta der vanlige Sara har ladet opp batteriene. Jeg må passe opp for noen bratte stup og skarpe steiner, men det går fint. I det jeg nærmer meg hytta, ser det ut som om gardinene fremdeles er trukket for. Sover hun ennå? Jeg åpner den tunge, knirkende døra, og et mørkt rom møter meg. Stille. Det tar noen minutter før jeg innser det. Reserve Sara er den virkelige og eneste meg. Den samme, men samtidig ikke.. Jeg liker følelsen.

Reserve Sara

Jeg trodde jeg skulle klare det. Virkelig. Jeg har holdt ut så lenge, og nå er det bare siste bakken igjen. Jeg ser toppen! Men jeg er tom for vann. For hvert steg jeg tar, kjenner jeg de sviende blemmene. Jeg er tynnkledd, og kald vind rusker i meg.  Jeg er utslitt, og må gi stafettpinnen i fra meg til noen som har varme klær og uthvilte ben. Heldigvis har jeg en resvere utgave av meg selv, og det er på tide at hun tar over nå.

Reserve Sara tar ryggsekken min, og jeg kjenner hvordan jeg nærmest letter et øyeblikk. Jeg får ingen dømmende blikk, bare en god klapp på skulderen, et blikk som sier at jeg har jobbet hardt, og fortjener hvile. At jeg ikke kunne ha gitt mer. Kunne ikke gått et steg lenger. Så nå legger jeg meg under varm dyne, går i dvalemodus, lar Resvere Sara gå siste stykket. Kanskje jeg orker å se ut av vinduet av og til, se meg selv i det fjerne – i stødig tempo, målrettet. Hun er ikke helt den samme som den vanlige meg, men hun får jobben gjort. Jeg stoler på henne.

 

 

 

Maskeradeball

Alle har en. Jeg og. En maske vi tar på oss blant andre, i offentligheten. Noen bærer den sammen med nære venner også, glemmer å ta den av. Eller vil ikke, tør ikke. Mister til slutt grepet om hvem man egentlig er.

Man må skåne seg selv. Og andre. Kan ikke gå med alle følelser og tanker utenpå hele tiden, da slites man ut. Så gå på maskeradeball, ta på finstasen og smykkene dine. Det er fint å blande seg inn med festen, føle at man hører til og er en del av noe. Noen liker gjerne å stikke seg ut litt mer enn andre, og holder kanskje en tale og to. Gjør en liten opptreden til og med. Alle applauderer og smiler, noen klapper deg på skulderen etterpå. Nikker bekreftene. Oppmerksomheten kan være avhengighetsskapende – applausen og bekreftelsen man så sårt trenger fra de andre på festen gir en god følelse. Men oppmerksomheten på maskeradeballet gis på grunnlag av at man går med den. Masken. Gå hjem i tide. Ta av juveler og korsett, la ømme føtter gå helt bare det siste stykket før du småløper på brostein opp til døra.

Uansett hva som gjemmer seg bak masken, så er det verdt å ta den av med jevne mellomrom. Sørg for at andre ser deg uten, eller i det minste du selv. Den som aldri går hjem fra ballet, blir til slutt gjenkjent.

 

 

Nøkkelen

Jeg er varm og svett, trykket i pannen presser på. Pusten går raskere. Galskapens klamme hender prøver å fange meg, kjenner den varme pusten i nakken. Jeg føler sterk trang til å flykte, springe –  men alle veier er blokkert. Eller bena henger igjen i gulvet. Hodet er i høygir, men kroppen vil ikke følge med. Adlyder ikke. Har jeg blitt midlertidig gal nå, eller drømmer jeg?

Hverdagen er ok, ganske bra. Rutiner fungerer, bedre enn før egentlig. Men det er noen som lusker rundt her, som en skygge man ikke legger merke til. Når havregrøt blir laget til frokost, tårer og plaster på en vond barnefinger, sminke seg før jobben og løpe til bussen, bygge duplo. Skyggen samler på energi av frustrasjon og bitterhet som svever rundt. Som man fint håndterer i små doser, knapt tenker over egentlig. Så en dag fanges du av de klamme hendene, grepet er hardt og intenst, det blir tungt å puste. Klaustrofobi. Krukken av oppsamlet, negativ energi blir tømt over deg, nådeløst. Skyggen ler deg opp i ansiktet mens du desperat ser etter en utvei.

Jeg slutter å tenke avansert. I stedet for å hamre på en låst dør, finner jeg nøkkelen jeg har i lomma. Jeg slipper løs. Jeg stenger hele resten av verden ute, bare en liten stund. Jeg rømmer til fristedet mitt, der bare jeg eksisterer. Føttene blir lette igjen, ingen pust i nakken. Så er jeg klar for virkeligheten og hverdagen igjen.

Spillet

Du må tørre å satse alt hvis du vil vinne. Halvveis innsats gir bare halvveis belønning. Du kan prøve å forberede deg, lese spillereglene. Bare at reglene forandrer seg hele tiden – når som helst.

Jeg kan tenke at denne gangen er jeg mer erfaren. Jeg vet i hvertfall hvordan jeg ikke liker å ha det, men jeg tror ikke den erfaringen egentlig vil hjelpe meg i fremtiden. Omgivelsene endrer seg, det er andre fremgangsmåter, andre deltakere. Min bagasje er hva den er, og ikke et hjelpemiddel. Så da nullstilles jeg, i beste fall. Kanskje er jeg naiv, kanskje burde jeg være mer tilbakeholden og kritisk. Beskytte meg selv. Men i et spill med verken regler eller dommer, tenker jeg at man aldri kan være usårbar. Mens man passer seg for de taklingene som før har felt deg, kan man plutselig få en albue i siden. Enten så er man med, eller så får man stå over til neste runde.

Et brudd er ikke bare en slutt, men også en begynnelse. Jeg har tenkt til å gi det jeg har i neste omgang også.

Skinn litt på meg

Jeg innser at jeg ikke kan ha opplevd den store kjærligheten. I såfall har jeg glemt det, eller den har glippet ut av hendene mine, og da kan det vel ikke være den?

Det er nesten så jeg føler meg skyldig. Jeg burde vel ha mer enn nok å tenke på, burde ikke ha plass til mer i livet mitt sånn som det er nå. Likevel kjenner jeg på det av og til. Når jeg hører en varm sang som treffer meg, eller ser to som holder hender på tur en søndags formiddag. Kanskje er kjærligheten like vakker som det sies, som regnbuen igjennom lysegule solstråler, eller som å være en annens speilbilde. Det er ikke hva jeg forventer eller ber om. Ikke regnbuen, bare noen som skinner litt på meg. En jeg kan skinne på. Ikke noen annens speil, bare en å stå ved siden av. Jeg vil ikke bli reddet eller trøstet. Ikke bli reparert.

Den eneste ene finnes ikke. Heldigvis. Det finnes mange, og man er mottakelig for ulike personer etter hvordan man ser verden der og da. Sjansen for å se regnbuen er nok størst hvis man står på et solfylt sted.

Før og etter

Jeg har blitt en annen. Ting jeg tenkte og sa før er som et vagt minne jeg ikke klarer å gjenskape. Nå er jeg en annen – en med mer styrke og mot enn jeg noen gang kunne ane, samtidig så skjør og sårbar som aldri før. Intens varme fyller hele meg, i hjertet, sinnet og ut til fingertuppene. Det er som en velsignelse og forbannelse på samme tid. Morskjærligheten.

Etter jeg fikk barn har blitt kjent med meg selv på nytt. Samtidig så må jeg ha hatt det i meg fra begynnelsen, født med det. Når barna mine så ble mine, ble det frigitt. Velsignelsen, fordi den gjør at alt annet blekner, og gir deg små, uerstattelige stunder en helt vanlig dag. Næring som gjør at du vokser. Forbannelsen, fordi når man er så rik som det jeg er, har man så uendelig mye å miste. Fordi når man har fått verden i sine hender – min verden -, er ansvaret og beskyttelsesinstinktet så stort at det kan bli tungt å bære. Overveldene.

Jeg er blitt gitt en oppgave jeg må fullføre; å oppdra tre barn som skal lære å bli selvstendige. Lære å vise omtanke for andre mennesker, men aldri glemmer å vise omtanke for seg selv. Hvordan skal jeg gå frem? Jeg skal prøve å strekke meg etter å gå frem som et godt eksempel. På godt og vondt.

 

 

Venterommet

Klokken tikker. Det nærmer seg mer og mer. Heldigvis er jeg ikke mørkeredd mer. Mørket er bare en midlertidig illusjon før lyset, virkeligheten, trenger igjennom. Illusjonen er ofte verre enn virkeligheten. Kanskje er det for å skru på beredskapet for fullt, sånn at man er skikkelig rustet. Jeg er rustet.

Det blir feil å si at jeg gleder meg, men jeg er klar. Så klar man kan bli. Som om jeg sitter på tannlegens venterom, tripper med foten. Hodet hevet, blikket våkent. Venter på å få mitt navn ropt opp. Vet ikke om det blir en smertefull prosess, men vil ha det gjort likevel. Nå. Vil ikke vente mer. Det blir bedre etterpå. Det er slitsomt å sitte på venterommet, selv om det i seg selv er ufarlig og trygt. Men man slapper ikke av. Man vet jo ikke hva man begir seg ut på, hva man har i vente. Jeg er lei av å tenke på alle mulige varianter av hvordan det blir, jeg vil at tanker skal bli til virkelighet, noe ekte jeg kan forholde meg til. Noe jeg kan håndtere.

Å være klar for noe er absolutt bedre enn å være redd for noe. Jeg har fått tiden i gave, til hjelp – nå må jeg takke pent i stedet for å grine på nesa. Det blir snart min tur.